Av Nils Magnar Grendstad, hentet fra hans bok «Å lære er å oppdage» utgitt på Didakta forlag i 1986.
Konfluent betyr sammenflytende, eller noe friere oversatt; å bringe sammen til en helhet (av latin con= sammen og fluere= flyte). Konfluentpedagogikk står for en arbeidsmetode hvor vi tar sikte på at alle prosesser i undervisning, læring og veiledning skal flyte sammen mot samme mål. I første rekke gjelder dette de intellektuelle, de emosjonelle og de psykomotoriske aspekter. Skal disse prosessene samlet flyte mot samme mål, må jeg selvfølgelig lære dem å kjenne. Dette er en forutsetning for at jeg skal kunne lede prosessene slik at de virkelig virker sammen.
Målet prosessene flyter sammen mot er ikke et hvilket som helst mål, det er et mål jeg, i den utstrekning jeg har forutsetning for det, bevisst og våkent velger. – Ut fra disse synspunkter er konfluent pedagogikk av og til kalt helhetspedagogikk og også innvolveringspedagogikk. Siden konfluentpedagogikk legger stor vekt på erfaringslæring, håper jeg leseren gjennom de forutgående kapitler har fått erfare noe av hva konfluentundervisning er. I dette kapitlet skal jeg først sammenfattende presisere en del synspunkter som er sentrale i denne pedagogiske strømretning. Deretter skal jeg si noe om arbeidsmåten generelt. Til slutt skal jeg trekke frem enkelte resultater fra erfaringer og forskning innen praktisk konfluentpedagogikk.
Noen presiseringer
1. En undervisningsmetode
Konfluentpedagogikk representerer en undervisningsmetode hvor både følelsesmessige, intellektuelle og psykomotoriske aspekter i lærings- og undervisningsprosessen er integrerte. Dette innebærer blant annet at eleven, samtidig med den intellektuelle og fysiske aktivitet i læring av fag og ferdigheter, også skal få kontakt med og lære å kjenne de følelser og kroppsreaksjoner som stoffet og arbeidet med det, vekker i ham. Sett på en annen måte kan vi si at dette prinsippet innebærer en integrering av faglig undervisning av og personlig omsorg for elevene.
2. Menneskesyn
Konfluentundervisning ser på hvert menneske som noe ganske særegent. Etterhvert som mennesket modnes, vil det i stadig større grad være i stand til å ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Hvert menneske bærer i seg enorme ressurser. Disse skal det gjennom undervisning og veiledning få hjelp til å frigjøre stadig mer av, og til å bruke til beste for seg selv, sine medmennesker og det samfunn vi lever i. Blant annet fordi hvert menneske er noe ganske særegent kan det også på sin særegne måte bidra i og til fellesskapet. Hvert menneske skal møtes med respekt og gis mulighet for å utvikle seg og sin særegenhet. Den enkeltes særegne utvikling gis plass i den utstrekning den på den ene side tjener fellesskapet og på den andre side ikke ødelegger for det samme fellesskap.
3. Å lære er å oppdage
Konfluentpedagogikk bygger på prinsippet: “Å lære er å oppdage” Å oppdage er en helt ut subjektiv prosess. Det er bare jeg som kan oppdage for meg. Andre kan peke på ting, vis meg ting eller gjøre meg oppmerksom på de forhold de mener er viktige for meg. Men de kan ikke oppdage det for meg. Det er det bare jeg som kan gjøre. Dette prinsippet vil i høy grad prege tilretteleggingen av forholdene i undervisnings- og veiledningssituasjonen, noe jeg flere ganger har illustrert tidligere i boken. Erfaringslære er et begrep en ofte bruker som betegnelse på de læringssituasjoner hvor prinsippet å lære er å oppdage, står i sentrum.
4. Prosessorientert pedagogikk
Dette innebærer på den ene siden vektlegging på det jeg har kalt prosessstimulerende informasjon. På den annen side er vi opptatt av at studentene skal lære hvordan de lærer (kfr. mentallæring) dvs. av hvordan de bærer seg ad, og hva som foregår underveis mot det mål de sikter mot. Gjennom slik læring vil de også kunne lære å “justere retningen” i sin egen læring. De vil også, håper vi, dermed etter hvert bli mer våken for faktorer som virker inn på prosessen og slik stadig bedre kunne velge hva de ønsker skal kunne virke inn på dem og hva ikke. I de senere år har innflytelse fra åpen systemteori preget tenkningen omkring prosessorienteringen, og også konfluentpedagogikk i det
hele tatt. Professor George I. Brown, pioneren innen konfluentpedagogikk, sier det slik:
“Om jeg i dag skulle sette et navn på konfluentpedagogikk, ville jeg kalle den “open system education”.
Helt sentralt i åpen systemteori er at et system, f. eks. et individ, en gruppe, en klasse, en organisasjon, et samfunn, bare kan vokse og utvikle seg i et åpent samspill med sine omgivelser, et samspill preget av gjensidig påvirkning og gjensidig avhengighet. Isolasjon, det være seg for et individ, en gruppe eller et samfunn, e. a. leder til død (entropi). Liv og vekst forutsetter åpent samspill med hverandre. Svikter ett ledd i dette intrapersonlige samspillet, virker det inn på hele personens funksjon og arbeidsinnsats. Når så den ene personen i en gruppe ikke kan yte full innsats, vil det, ut fra prinsippet ovenfor, igjen virke inn på hele gruppens innsats. I dette forhold finner vi kanskje den sterkeste støtte for å ta tod i undervisningssituasjonen til å hjelpe den enkelte, f.eks. med et personlig anliggende han er opptatt av akkurat da, selv om dette ikke har noe med selve undervisningstemaet å gjøre.
5. Meningsorientert pedagogikk
Konfluentpedagogikk er meningsorientert pedagogikk. Dette betyr å legge eksplisitt vekt på at elever og lærere skal oppleve undervisningen som meningsbærende for dem. Dette innebærer for det første at elevene ikke bare skal kunne tilegne seg god faglig kunnskap. Det innebærer videre at elevene kan se at stoffet de skal lære angår dem og at det de arbeider med på skolen har sammenheng med det som ellers er viktig for dem i livet. Prinsipielt kan det være mening i stoffet, i arbeidsprosessen, i handlingen, i setningen, i teksten osv. uten at eleven oppdager den. Oppdager ikke eleven selv meningen, blir det hele meningsløst for ham, uansett hvor mye andre måtte understreke at det er meningsfullt. I erkjennelse av det helt ut subjektive i meningsopplevelsen anvender en innen konfluentpedagogikk, som vi har sett en rekke tilnærmingsmåter til stoffet. Dette blant annet med sikte på at elevene mest mulig skal kunne gripe meningen som måtte være der for dem. Slik hjelper en også elevene til å se stoffet fra ulike synspunkter og i ulike relasjoner.